Innovasjon i det grønne «ordskifte»

Ny anvendelse av tre som råstoff, eller ønske om innovasjon i tre- og skognæringen, er tema i det grønne «ordskifte».

Muligheten er store og mange aktører er på banen. Planene, rapportene og utredningene er utallige. Det er programmer, komiteer, konferanser og mulige prosjekter. Debattene om tilstanden i Norge, er preget av «fra særstilling til omstilling». Innovasjon Norge, Investinor, fylkeskommuner og andre offentlige instanser berikes med offentlige midler for å legge til rette for gründere, som kan utvikle produkter og teknologiske løsninger i verdensklasse.

Når en ser nærmere på de offentliges kriterier, preges disse av politiske undertoner i flere farger. Pengene har med andre ord forskjellige farger. Dette gjør det så komplisert at nesten ingen kan tilfredsstille kriteriene. Å søke om midler, kan oppleves så omstendelig at en ikke «orker». Vil disse offentlige programmene fremme innovasjon og muliggjøre utvikling av produkter i verdensklasse?

Investinor er vel kanskje det beste (verste) eksempelet, der midler ikke blir anvendt etter intensjonene. Det er vanskelig å forestille seg at innovasjon skjer gjennom virkemidler, som knapt er tilgjengelige. Innovasjon oppstår der behovet er størst, har mange tatt til orde for. Hvor behovet er størst, vurderes ut fra der du selv står.

Det er ingen påtrengende trussel i den enkeltes velferd om det grønne skiftet ikke gjennomføres. I oljenasjonen Norge har hver av oss gode dager. Det kommuniseres lite om når «oljekrybba er tom» og hvilke konsekvenser dette kan ha for dagens 7,5 milliarder mennesker på kloden.

Grensesprengende innovasjon for alternative energikilder er nødvendig, men ikke nok alene. Redusert behov, endret adferd og politisk handlekraft, som klart setter retning, må til.

Mantraet om at alt som kan lages av olje, kan erstattes av biomasse fra skogen, havet og andre biobaserte kilder, er en gjenganger i det grønne «ordskifte». Men når vil rammebetingelsene bli så tilgjengelige at innovasjon oppstår?