Kronikk av konsernsjef Anders R. Øynes og direktør for bærekraft og samfunnskontakt Simon Thorsdal

Arendalsuka handler om langt mer enn nettverksbygging og debatter. Det er et speil av den norske samfunnsmodellen og en samling av folk som alle på sin måte ønsker å gjøre verden litt bedre: en tillitsbasert kobling mellom politikk, næringsliv og frivillighet. Det er dugnadsånden i moderne form – en arena der samfunnets mange aktører samles for å diskutere og forme fremtiden.

Hovedbilde: Arendalsuka/Mona Hauglid

Vi har stått samlet før. Etter krigen ble landet gjenreist gjennom et bredt samfunnsprosjekt – med industriutvikling og infrastruktur i front, men også med frivillig innsats, lokalt eierskap og politisk ansvarlighet som bærebjelker. Realøkonomien sto i sentrum, men den var aldri avgrenset til produksjon alene. Den omfattet bygging av boliger og veier, utbygging av kraft og transport, industribygging og ikke minst, investering i skole og kompetanse, styrking av lokalsamfunn – og et politisk system som stilte krav, men også leverte.

Det er denne helhetstenkningen vi trenger igjen nå. For verdiskaping i dag handler like mye om evnen til å bygge robuste regioner, utvikle grønne teknologier, sikre samfunnsberedskap, og bruke våre naturressurser med kløkt – som det handler om eksport og lønnsomhet. Det handler om hvordan vi bygger et bærekraftig samfunn med solide verdikjeder, forpliktende samarbeid og aktiv samfunnsdeltakelse – både fra markedet og fra frivilligheten.

Tømmeret – verdiskaping i to retninger
Skognæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i flere hundre år – ikke minst i Sør-Norge og Agder-regionen, der Arendal historisk var et sentrum for både trelast og skipsfart. Tømmeret la grunnlaget for handel, eksportinntekter og internasjonale forbindelser. Det var fra skogene og havnene i denne regionen at Norge i sin tid ble en betydelig eksportnasjon.

Denne tradisjonen står fortsatt sterkt. Store volum tømmer eksporteres i dag – særlig til videreforedling i europeiske markeder. Dette er lønnsomt og viktig, både for verdiskaping, valutainntekter og som en del av en rasjonell, internasjonal arbeidsdeling. Å eksportere råvarer og produkter fra der de produseres mest effektivt, er ikke et svakhetstegn – det er en del av en velfungerende økonomi. Dette gjør oss også i stand til å skaffe oss det andre kan tilvirke på en bedre måte enn det vi kan selv.

Samtidig må ikke eksport stå i veien for utviklingen av en sterk verdikjede her hjemme. Det handler ikke om enten–eller, men både–og. Vi trenger sagbruk, foredling, teknologisk utvikling og videreforedling i Norge – slik at vi kan beholde mer av verdiskapingen lokalt. Det gir arbeidsplasser i distriktene, styrker nasjonal beredskap og bygger industriell kompetanse.

Det er i dette samspillet – mellom internasjonal eksport og nasjonal foredling – at norsk tømmer kan fortsette å være en ressurs for fremtiden. Og det er nettopp slike balanserte diskusjoner Arendalsuka legger til rette for.

Realøkonomi er politikk
Det er lett å tro at verdiskaping skjer i regnearkene – i børsnoteringer, insentivordninger og strateginotater. Men i praksis skjer den i verkstedhaller, skogsbilveier og produksjonslinjer. Og det er nettopp her politikk møter virkelighet.

Etter krigen forsto man dette instinktivt. Kraftkrevende industri ble bygget opp med mål om sysselsetting og eksport. Man brukte naturressurser strategisk – vannkraft, mineraler, fisk, tømmer – og kombinerte det med investeringer i mennesker, maskiner og mekanismer. Teknologisk utvikling innen landbruk, skogbruk og fiskeri bidro til å frigjøre arbeidskapital som kunne settes inn i nye og nødvendige næringer. Det skapte vekst og stabilitet.

Men dette ble ikke bare gjort av staten eller markedet – det var en nasjonal dugnad. Lokalsamfunn stilte opp. Frivilligheten organiserte boligbygging, idrett og sosialt arbeid. Det hele fungerte fordi vi dro i samme retning. Arendalsuka er en forlengelse av denne logikken: En møteplass der offentlig, privat og frivillig sektor møtes for å stake ut kursen sammen.

Vi trenger industri, ikke bare ideer
I en tid der «omstilling» er mantraet i alle sektorer, er det verdt å minne om at omstilling ikke betyr avvikling. Grønn omstilling krever industri, ikke mindre – men mer. Vi trenger produksjon av batterier, trebaserte byggematerialer, grønn aluminium, og biobasert plast. Alt dette forutsetter at vi har tilgang på ressurser, arbeidskraft og kapital – og at vi faktisk bruker dem.

Det finnes ingen app som kan erstatte norsk skogindustri. Ingen digital løsning som kan fremskaffe eksportinntekter på nivå med dagens prosessindustri. Derfor må vi ikke bli naive: For å ha råd til fremtiden, må vi fortsatt tjene penger på det vi kan – og på det verden trenger.

Fra gjenreisning til fremtidsbygging
Arendalsuka er ikke bare et sommerarrangement. Det er et uttrykk for en samfunnsmodell bygget på tillit, kunnskapsdeling og samarbeid. Når frivillige organisasjoner, næringsliv og politikere møtes til diskusjon, er det i samme ånd som i gjenreisningstiden: Hva kan vi få til sammen?

Norge står nå ved et nytt veikryss. Skal vi fortsatt lene oss på olje og gass, eller skal visammen igjen reise nye industrielle pilarer? Skal vi eksportere råvarer som før, eller skal vi skape mer verdi før vi sender dem ut?

Det er tid for å ta realøkonomien tilbake i sentrum – og kombinere den med dugnadsånd, samarbeid og nytenkning. Vi har gjort det før. Vi kan gjøre det igjen.