Kronikk av konsernsjef Anders R. Øynes

Når regjeringen sier den vil ta vare på naturen, men kutter i frivillig skogvern, henger ikke politikken på greip. Skogen fortjener bedre enn å bli brukt som salderingspost.

Regjeringen foreslår nok en gang å kutte i bevilgningene til frivillig vern av skog. Det er blitt et fast innslag i statsbudsjettene: kutt først, forhandlinger etterpå. Resultatet er det samme hvert år – uforutsigbarhet og frustrasjon for både grunneiere og forvaltning.

Frivillig vern er egentlig en norsk suksesshistorie. Staten og private skogeiere samarbeider om å ta vare på verdifull natur, på en måte som både respekterer eiendomsretten og gir reelt vern. Men når bevilgningene svinger fra år til år, mister ordningen troverdighet. Mange skogeiere som har vurdert vern, blir stående på vent. Det er ingen tjent med – verken naturen eller staten.

Samtidig sier regjeringen at den vil stanse nedbygging av natur. Da er det mildt sagt underlig å kutte i en ordning som nettopp handler om å sikre naturverdier på en ryddig måte. Vern og bruk må ikke settes opp mot hverandre – de må sees i sammenheng.

Skogbruket blir ofte dratt inn i debatten om arealbruk, som om aktiv drift er det samme som nedbygging. Men det er feil. Et bærekraftig skogbruk er ikke ødeleggelse – det er forvaltning. Skogen vokser opp igjen, binder karbon, gir livsrom for arter og råstoff til samfunnet.

Ett kjøpesenter er tapt natur. En hogstflate blir til ny skog. Det er forskjellen mellom å bygge ned og å bruke.

Skogen tenker i hundreårsperspektiv. Statsbudsjettene tenker i ett. Når frivillig vern og skogtiltak brukes som budsjettbrikker, mister vi den langsiktigheten som både næringa og naturen trenger.

Norge trenger en skogpolitikk som står støtt – ikke en som svinger med forhandlingene på Stortinget. Skogen er en del av løsningen for klima, natur og verdiskaping. Da må vi slutte å bruke den som salderingspost.